Dyreatferdssenteret på VOFFordet? | Del 2
Det tok syv år før jeg skjønte at min egen hund faktisk var syk.
Jeg er veterinær. Jeg jobber med atferd til daglig. Og likevel tok det syv år før jeg satte sammen bildet. Jeg forteller den historien ganske ofte nå, for den tar litt av trykket av alle de hundeeierne som kommer til meg og sier: «Jeg burde ha skjønt det før.» Nei. Det er vanskeligere enn det høres ut som, selv for meg.
Jeg tenkte på den historien igjen for en stund siden, i en podcastsamtale om nettopp dette: hvor tett atferd og helse henger sammen hos hund. Her er noe av det vi var innom.
Utdanningen som startet i England i 1997
Jeg er en av få i Norge med en internasjonal veterinær atferdsutdanning, som jeg tok i England i perioden 1997-2008. Den gangen var dette nybrottsarbeid her hjemme. I dag har vi heldigvis også fått en egen atferdskonsulent-utdanning ved et norsk universitet, bygget opp rundt seks moduler: etologi, dyrevelferd, læringsteori, atferdskonsultasjon, og til slutt en klinisk del. Det gir en helt annen bredde enn det jeg hadde tilgang til å lære for snart 30 år siden, og det gjør at flere kan jobbe faglig solid med dette videre.
Det spesielle med rollen min som veterinær i dette feltet, er at jeg står med én fot i helse og én fot i atferd. Og stadig oftere ser jeg at det ikke går an å skille de to.
Hormonene som kalles feil ting
Vi snakket mye om hormoner og aggresjon. Testosteronnivå kan spille inn, men jeg tenker det er en dårlig vane å kalle det for «krigshormoner.» Jeg foretrekker «selvtillitshormoner» — det er et mye mer presist ord for hva de faktisk gjør.
Smerte på grunn av dårlige tenner er et annet eksempel på noe som lett overses. Det er en reell sammenheng mellom smerte og aggresjon hos hund, og det er nettopp den typen ting jeg mener vi må sjekke først, før vi konkluderer med at et problem er «bare atferd.»
Kastrering, kjemisk kastrering og lovverket
Et spørsmål vi fikk, var hva man gjør hvis man opplever hunden sin som hyperseksuell og vurderer kastrering. Her møter man fort dyrevelferdsloven: kastrering skal vurderes opp mot dyrevelferd, ikke gjøres på autopilot. Det finnes en ordning for dette, nettopp fordi det handler om noe mer enn eierens bekvemmelighet.
Kjemisk kastrering er noe mange nevner og en del prøver. Jeg har ikke ført statistikk på det selv, men det er et av flere verktøy i verktøykassa — ikke en snarvei man tar uten å tenke seg om.
Medisiner er ikke et mirakel — men de kan være en åpning
Dette er kanskje det jeg er mest opptatt av akkurat nå: hvordan medisiner kan hjelpe hunder med frykt og engstelighet, og hvordan bruken av dette har endret seg.
Det som overrasket meg mest de siste årene, er at vi nå i større grad tør å bruke medisiner forebyggende, også hos unge hunder, for å gi dem en bedre vei inn i sosialisering. Jeg har sett eksempler der forskjellen var så stor at jeg fikk gåsehud av å se den — hunder som virkelig fikk et nytt utgangspunkt for å møte verden.
Samtidig er jeg tydelig på én ting overfor kundene mine: dette er ikke en mirakelkur. Det er ikke sånn at en hund er annerledes fra den ene dagen til den andre. Det finnes beroligende midler med kort virketid — tre til fire timer om gangen — og det finnes langtidsmedisinering som må kombineres med trening over tid. Det er faktisk ganske likt hvordan vi tenker om psykiske utfordringer hos mennesker: det forsvinner ikke av seg selv, og det er ofte noe man jobber med over lang tid, ikke en engangsfiks.
Jeg møter fortsatt motstand fra eiere som er skeptiske til medisinering. Det forstår jeg godt. Men ofte er det snakk om feil dosering når folk har dårlige erfaringer — at hunden blir sløv fordi dosen ikke er riktig, ikke fordi medisinen i seg selv er feil vei å gå.
Det vi kanskje har glemt fra koronaårene
Vi snakket også om sosialisering, og om hvor mye som forsvant i miljøet rundt hundene våre under pandemien. Det er nesten litt rart hvor fort man har glemt hvordan den tiden faktisk var — ingen besøk, ingen tilfeldige møter med folk og andre hunder ute.
Jeg har møtt erfarne hundefolk, som har sosialisert valper i tiår, som likevel så at valpen de fikk i den perioden ikke fikk nok. Selv når kunnskapen er der, er det for lite som skjer i praksis når miljøet rundt forsvinner. Det er noe jeg tror vi fortsatt bør følge med på i valpene som vokser opp nå.
Skyldfølelse er det vanskeligste jeg møter
Hvis jeg skal si hva som er tyngst i jobben min, er det ikke de faglig kompliserte sakene. Det er skyldfølelsen hos eierne. Mange har gjort alt riktig etter beste evne, og likevel sitter de igjen med følelsen av at de har feilet.
Noen ganger er det en enkelthendelse som satte i gang alt. Andre ganger handler det om manglende sosialisering som eieren egentlig ikke kunne gjort noe med. Jeg prøver alltid å si tydelig: dette handler ikke om at du har gjort noe dårlig. Det er derfor jeg også deler min egen historie om hunden det tok syv år å forstå — for å vise at selv jeg, med denne bakgrunnen, ikke fanget det opp tidlig nok.
Smerte er det første jeg sjekker
Noe av det viktigste vi snakket om, er hvor ofte smerte ligger under et atferdsproblem. Skjelettplager kan komme overraskende tidlig — jeg ser unghunder med albue- og skulderproblemer. Hunder er dessuten flinke til å skjule smerte. Det er ofte vanskelig å si sikkert om det er smerte som ligger bak, og noen ganger må jeg sende saken videre til andre spesialister.
Når noen mistenker at det ligger noe medisinsk bak en atferdsendring, starter jeg alltid med å sjekke smerte og de vanligste tingene, og bruker historikken til å peke ut hvor jeg bør lete videre — uten nødvendigvis å ta alle prøver på alle hunder med en gang. Man lærer seg hva som henger sammen med hva.
Tverrfaglighet er gullpakka
Det jeg sitter igjen med, er hvor viktig det tverrfaglige samarbeidet er — mellom veterinærer, atferdskonsulenter, nevrologer og andre spesialister. Ingen kan alt selv. Jeg er glad for at vi har bygget opp et fagmiljø der vi faktisk spør hverandre, i stedet for å late som vi vet alt.
Vi behandler ikke en atferdsplage isolert. Vi må se hele hunden: er den frisk, ligger det underliggende smerter eller hormonelle forhold bak, og hvem kan hjelpe med hva. Det er den kombinasjonen — helse og atferd sammen — som faktisk gjør en forskjell for hundene og eierne som sitter med skyldfølelse og ikke vet hvor de skal starte.
Jeg er veterinær og atferdskonsulent ved Dyreatferdssenteret, med en internasjonal atferdsutdanning fra England. Dette innlegget er basert på en podcastsamtale om sammenhengen mellom helse og atferd hos hund.
