Dyreatferdssenteret på VOFFordet? | Del 1
Jeg skrev master om separasjonsrelaterte problemer hos hund, som en del av et samarbeid med Københavns Universitet. Min del handlet om bruk av mat i treningen, og jeg endte opp med å intervjue atferdskonsulenter, hundetrenere og veterinærer i Norge, Sverige og Danmark for å samle erfaringene deres. Det ble mange samtaler, mye datamateriale, og en god del funn jeg fortsatt bruker i det daglige arbeidet mitt som atferdskonsulent i Dyreatferdssenteret, som dyrefaglærer på Stovner videregående, og nå som daglig leder i Dyrefag.no, samarbeidsprosjektet vårt med Drammen Hundesenter og Fjellanger Hundesenter.
Hjemme-alene-problemer er noe av det jeg får flest spørsmål om, uansett hvilken hatt jeg har på meg akkurat der og da. Her er noe av det jeg sitter igjen med etter å ha jobbet så tett med temaet.
Mat er ikke bare belønning
Når jeg snakker om mat i denne sammenhengen, mener jeg mer enn godbiter. Det inkluderer automatiske foringsmaskiner, tyggebein og fylte Kong-er som gis før eier går ut døra. Det jeg fant igjen i intervjuene, var at praksisen varierer mye, og at en kjent fallgruve er det som kalles «poisoned cue»: hunden begynner å knytte selve maten til at noe ubehagelig skal skje. Mange kjenner igjen historien om Kongen som fungerte fint i starten, men som etter hvert måtte byttes ut fordi hunden ble nervøs bare den så den.
Det som derimot gikk igjen hos nesten alle jeg snakket med, var noe langt enklere: systematisk stressensitivisering, der man hele tiden holder hunden under stressterskelen. Man jobber på toleransegrensen, ikke over den, slik at hunden aldri egentlig rekker å bli engstelig før man er tilbake.
Ikke alt handler om gener
Jeg blir ofte spurt om hvorfor noen hunder takler det å være alene fint, mens andre nesten får panikk. Miljøfaktorer, særlig tidlig i valpens liv, ser ut til å veie tyngre enn genetikk. Samtidig er det raser jeg ser dette oftere hos i praksis, uten at det nødvendigvis er godt forskningsmessig dokumentert. Spaniel er et eksempel jeg bruker ofte, en rase avlet både for høy arbeidslyst og for tett kontakt med jegeren. Den kombinasjonen, en hund som skal jobbe selvstendig men samtidig være svært knyttet, kan tenkes å henge sammen med hvorfor separasjonsproblemer ser ut til å ramme noen linjer hardere enn andre.
Bur, avgrenset område eller fri tilgang
Her finnes det ikke ett riktig svar. Jeg anbefaler rett og slett å teste: faller hunden lettere til ro med fri tilgang til huset, eller med et mer avgrenset område? Det handler også om praktiske ting, som om det er store vindusflater hunden kan bli stresset av å se ut av, eller mye trafikk i trappeoppgangen som trigger bjeffing.
Om bur er det én ting jeg tenker er viktig å ta med seg: et bur kan være helt greit å trene på, så lenge hunden faktisk velger å gå inn selv og kan gå ut igjen når den vil. Har hunden derimot separasjonsrelaterte problemer og låses inne i buret, kan konsekvensene bli alvorlige, siden hunden ikke har noen mulighet til å komme seg unna ubehaget. Å bruke bur for å skjule at hunden ødelegger ting i huset, løser ikke det egentlige problemet. Det kamuflerer det bare.
Kamera er gull verdt
Uansett om hunden har kjente problemer eller ikke, anbefaler jeg kamera for å følge med på hvordan hunden faktisk har det når den er alene. Det å snakke til hunden gjennom kameraet er derimot mer individuelt. Noen hunder blir roligere av det, andre blir stresset fordi de begynner å lete etter stemmen uten å finne den. Det er verdt å teste og se hva som passer akkurat din hund.
Et annet nyttig observasjonspunkt er selve gjensynet når du kommer hjem. En hund som blir overveldende glad, nesten desperat, når du kommer inn døra, gir oss informasjon om hvor sterk lettelsen har vært. Det samme gjelder de stille hundene, de som fryser og ikke beveger seg, i stedet for å vise panikk. Begge deler er verdt å legge merke til, ikke bare for å glede seg over gjensynet, men for å forstå hva som faktisk skjedde mens du var borte.
Bilen som overgangsløsning
En observasjon jeg synes er interessant: mange hunder med sterk separasjonsangst har det helt greit i bilen. Grunnen er trolig at vi her, uten å tenke over det, ofte har trent riktig helt av oss selv. Vi går korte turer, kommer tilbake igjen og igjen, om og om igjen. Det er ikke en varig løsning på selve problemet, men det kan gjøre hverdagen mulig for eiere som ellers ikke har noe alternativ, og gi hunden en tryggere opplevelse enn å være alene hjemme i sterk uro.
Det ene rådet som er dårlig
Jeg blir ofte spurt direkte om hva man ikke bør gjøre. Svaret er tydelig: å bare la hunden skrike det ut til den gir seg, er dårlig råd. Det gjør ikke opplevelsen bedre for hunden, og kan i verste fall føre til det vi kaller lært hjelpeløshet, der hunden slutter å prøve, uten at det betyr at den har det bedre. Det kan bare se sånn ut for oss.
Det samme gjelder når hunden har ødelagt ting mens den var alene, en oppskrapt dørkarm, tisse på gulvet, en sofa som er revet i stykker. Det er lett å tenke at hunden har vært ulydig. Jeg er tydelig på at dette som oftest er tegn på sterk panikk, ikke ulydighet, og at måten vi tolker det på også påvirker hvordan vi trener videre.
Kan man bli kvitt det?
Ja, som oftest, men det krever at man faktisk får trent slik hunden trenger. Har du en hverdag der hunden hele tiden må være alene lenger enn den tåler, uten hjelp, blir veien lang. Noen kommer i mål på noen måneder. Andre bruker opptil et år, noen ganger mer. Det finnes ingen kjapp løsning. Man jobber med følelser og behov som stikker dypt, og det tar den tiden det tar.
Om forebygging og valg av valp
Jeg blir også ofte spurt om hva man kan gjøre allerede før valpen kommer hjem. Selvrapportering fra eiere i studier tyder på at valper som beskrives som pågående eller klengete, lettere kan utvikle problemer med å være alene. Det kan være fristende å velge nettopp den valpen som følger mest etter deg i kullet, men rådet mitt er å heller gå etter den gjennomsnittlige valpen, en som både kan klare seg selv og er kontaktsøkende.
Jo likere miljøet hos oppdretter er det nye hjemmet, jo lettere blir overgangen for valpen. Og for omplasseringshunder ser vi en høyere forekomst av separasjonsrelaterte problemer, nettopp fordi selve miljøskiftet kan være med på å utløse dem.
Det siste rådet mitt er enkelt: søk profesjonell hjelp tidlig, heller enn å prøve å finne ut av alt alene. Å ha noen som kan bekrefte at du er på rett spor, gjør en krevende prosess lettere å stå i.
Det jeg sitter igjen med
Dette er noe av det vi jobber med i «Trygghet Alene», kurset som lanseres i oktober. Men det viktigste jeg sitter igjen med etter alt arbeidet med temaet, er kanskje det enkleste: en hund som strever med å være alene, strever med livet sitt. Det fortjener å bli møtt med forståelse, ikke frustrasjon.
Jeg er atferdskonsulent i Dyreatferdssenteret, daglig leder i Dyrefag.no (vårt samarbeidsprosjekt med Drammen Hundesenter og Fjellanger Hundesenter), og dyrefaglærer ved Stovner videregående. Jeg er etolog med spesialisering i hundeatferd og adferdskonsulent med evolusjonsbiologi i bunn, og skrev master om separasjonsrelaterte problemer hos hund i samarbeid med Københavns Universitet.
