Dyreatferdssenteret på VOFFordet? | Del 3
Jeg fikk diplom på mitt aller første valpekurs. Jeg var syv år gammel, og jeg fikk det fordi jeg var den mest dominante på kurset.
Ikke hunden. Meg.
Det er et rart minne å bære med seg. Bittersøtt, faktisk. Jeg husker at jeg vokste som individ av det, at jeg følte meg flink og stor. Vi hadde det litt tøft på skolen den gangen, så det å være flink et sted var viktig for meg. Men jeg husker også at instruktøren egentlig jobbet med å gjøre meg tøffere, så jeg kunne hamle opp med denne lille goldenen vår. Og jeg husker at hunden vår aldri egentlig fikk noen relasjon til meg. På tur gikk hun alltid inn til mamma. Vi barna fikk bare lov til å bli med.
Jeg forteller den historien ofte nå, ikke for å henge ut en instruktør fra en annen tid, men fordi den sier noe om hvor kort tid det egentlig er siden vi tenkte helt annerledes om dette faget.
Fra hersketeknikk til horsemanship
Jeg var egentlig hesteperson mer enn hundeperson i mange år. Og der møtte jeg den samme kulturen, bare enda tydeligere. Instruktørene mine, stort sett menn, drev med rene hersketeknikker. Du måtte være tøff. Det var mye ugreie kommentarer jeg ikke gidder å gjenta her. Alt handlet om å vise hvem som bestemte.
Så fant jeg noe som het horsemanship — en mildere måte å jobbe sammen med hesten på. Det kjentes riktig med en gang. Jeg visste ikke da at det bare var starten på en lengre reise bort fra alt jeg hadde lært.
Tolleren som forandret alt
Da mamma skulle ha ny hund, var det jeg som fant henne — en toller, ikke den enkleste rasen å begynne med. Vi meldte oss på valpekurs, sånn man gjorde, og tilfeldigvis havnet vi på et kurs i Arendal hos to damer som i dag driver hvert sitt firma. Der fikk jeg øynene opp for positiv trening, nesten ved en tilfeldighet. Og med det fulgte spørsmålet: drev jeg egentlig med horsemanship, eller var det fortsatt for likt det gamle?
Så ble tolleren angrepet av to schæfere og en rottweiler. Aggresjonen mot andre hunder kom raskt etter. Jeg tenkte, naturlig nok, at dette kunne jeg fikse selv — jeg jobbet jo allerede med både hest og hund. Det gjorde jeg ikke. Jeg gikk på kurs, jeg trente, og til slutt begynte han å utagere mot meg også, når jeg korrigerte og tok tak i frustrasjon. Det var da det gikk opp for meg: aggresjon er farlig, og det jeg holdt på med fungerte ikke. Jeg begynte å lete etter noe annet.
Møtet med etologien — og Morten Bakken
På det tidspunktet studerte jeg pedagogikk på Universitetet i Oslo, uten å ha funnet retningen min. Da jeg fikk vite at jeg hadde noen frie emner å fylle, hørte jeg at NMBU på Ås hadde noe som het dyrefag. Jeg tenkte, det er ikke så langt unna.
Jeg husker jeg satte meg i forelesningssalen for et fag som het etologi, og en eldre herremann kom gående. Det var Morten Bakken. Jeg var trollbundet fra første sekund. Han snudde verden min opp ned, og jeg løp ned til ham etterpå og spurte hva jeg måtte gjøre for å få studere dette videre.
Med det jeg selv liker å kalle ADHD-energi, bestemte jeg meg for å kjøre dobbelt løp: på fire år tok jeg to bachelorgrader og bygde videre til en mastergrad i etologi. Underveis oppdaget jeg at NMBU, gjennom senteret for etter- og videreutdanning, tilbød kurs i å bli atferdskonsulent — å jobbe med atferdsproblemer hos dyr. Jeg fikk lov til å ta de kursene inn i masteren min, selv om de egentlig var laget for ferdigutdannede.
Der jeg møtte Gry — og Dyreatferdssenteret ble til
En av dem som underviste på disse kursene var veterinær Gry Eskeland. En dag spurte hun om noen ville komme og hospitere hos henne på en atferdstime. Jeg var den eneste som rakk opp hånden. Jeg ante ikke hva jeg meldte meg til, men jeg ville være med.
Timen var med en familie og en lappvallhund som bjeffet mye. Jeg satt og noterte gjennom hele konsultasjonen, fascinert av hvordan Gry resonnerte seg frem til en treningsplan. Etterpå sa hun: «Anna, nå får du starte eget firma, for dette er kunden din nå.»
Sånn begynte det. Jeg startet Comptons Harmony og begynte med passeringskurs, der jeg gikk fra å observere til å bidra, hos Gry sin kollega Carola Brusevold. Der møtte jeg Anne-Kristin Melgren, en dyktig hundetrener som også ble med som kunde og etter hvert medhjelper. Vi ble fire som fant ut at vi ville jobbe sammen, og sånn ble Dyreatferdssenteret til.
I dag driver senteret med atferdsproblematikk for helt vanlige hundeeiere, men også undervisning ved NMBU for nye atferdskonsulenter, kurs for dyrepleiere i Bodø, og nå også for politihøyskolens instruktører.
Roboter, en doktorgrad og Ungarn
Jeg ville gjøre noe spennende til masteren min, og først ville jeg forske på geit, ku og sau — men fant ingen relevant vei i Norge. Så hørte jeg om Adam Miklósi, en av verdens fremste hundeforskere, som driver Family Dog Project i Ungarn. Jeg kastet meg på et fly og banket på døren hans og spurte om jeg kunne forske hos ham.
Det endte med at jeg ble masterstudent på et doktorgradsprosjekt om hvorvidt hunder kunne samarbeide med en robot — en UMO, en uidentifiserbar bevegelig gjenstand. Selve doktorgradsprosjektet så på om droner kunne brukes sammen med hunder i søk etter savnede personer, og jeg skulle undersøke om sosial atferd hos roboten hadde noe å si.
Det viste seg at utseende — øyne, hale, pels — ikke betydde stort. Det som fikk hundene til å samarbeide, var om roboten responderte sosialt, om den hilste og hjalp. Hunden er kanskje ikke bare menneskets beste venn. Hun er best venn med alle som vil samarbeide med henne.
Er det flere problemhunder nå enn før?
Jeg begynte å ta imot kunder rundt 2018, med studier fra 2008 av. Over de årene har jeg ikke sett de store svingningene, bortsett fra en tydelig topp under og etter covid — hjemmealene-problematikk, manglende sosialisering, feil valgt hund til livsstilen. Det bildet har normalisert seg igjen, selv om noen eldre saker fortsatt dukker opp.
Men jeg tror mye av det vi tolker som en økning, egentlig handler om noe annet: vi ser bedre nå. Det er som å sammenligne stjerner sett med og uten kikkert — det er ikke flere stjerner, vi ser dem bare. Vi undertrykker ikke uønsket atferd like mye som før, og når hundene får en større stemme, følger både den gode og den vanskelige atferden med. Det ser ut som flere problemer, men det er egentlig at de får lov til å blomstre i stedet for å bli holdt nede.
Det samme gjelder raser som skjeferen. Antallet registrerte er høyt, men du ser dem sjelden ute. Min teori er at når en hund blir vanskelig, gjemmer vi den litt for samfunnet. Jeg tror ikke det er blitt flere problemhunder — jeg tror de bare er blitt mer synlige, fordi folk tør å trene med dem og vise dem frem.
Er det positiv trening sin skyld?
Jeg får ofte spørsmålet om belønningsbasert trening selv er årsaken til flere problemhunder. Jeg tenker det handler om noe annet: dette er, sammenlignet med hvordan vi drev med hest og hund før, fortsatt en relativt ung treningsform. Karen Pryor og Bob Bailey kom med dette på 70- og 80-tallet, men det tar tid å bygge kompetanse på en ny måte å jobbe på.
Dårlig gjennomført tradisjonell trening gir dårlige hunder. Dårlig gjennomført positiv trening gir også dårlige hunder. Det er sjelden metoden som er problemet — det er at folk trenger å lære seg den. Og her ser jeg faktisk en klar, positiv utvikling: folk er mer kompetente med dyrene sine enn de var for fem, ti år siden. Bedre timing, bedre håndtering, mer omtanke i rasevalg. Det er blitt mer synlig, ikke nødvendigvis mer problematisk.
Hundene jeg velger selv
Jeg har fem hunder i dag, fire av dem omplasseringshunder. En av dem, en tsjekkisk ulvehund, er fortsatt vanskelig — vi har ikke funnet bunnen i alle helseutfordringene hennes ennå. Jeg har snakket om reisen med henne på et av Grys kurs om atferdsmedisinering.
Men den hunden gir meg kanskje mer glede enn de fire andre til sammen. Det å ha et problem med en hund betyr ikke at den ikke er hunden du ønsket deg. Det betyr bare at dagens samfunn passer dårlig for akkurat henne.
Forelesningen som fikk meg til å gråte
Jeg husker en forelesning på NMBU om hesters velferd som snudde opp ned på alt jeg trodde var snill behandling — grooming, bit, alt jeg forbandt med å være god mot hesten min basert på tradisjon, ikke på hva hesten faktisk trengte. Jeg begynte å gråte i salen. Jeg skrev en blogg om det etterpå, bare for å huske følelsen, for å huske hvor den satte seg i kroppen.
Jeg følte meg slem, selv om jeg utfra tidsperspektivet jeg sto i, absolutt ikke var det. Kunnskap er ferskvare. Bare fordi noe var sant for ti år siden, betyr ikke det at det gjelder i dag. Det er ikke at vi tok feil da — det er at vi lærer hele tiden.
Å ta farvel med Shaggy
Da vi avlivet min første toller, Shaggy, lå jeg i pelsen hans og gråt og ba om unnskyldning for alt jeg hadde gjort mot ham før jeg fant veien til positiv trening. Søsteren min syntes det var rart — hun mente jeg hadde gitt ham et godt liv. Det hadde jeg. Men jeg hadde også gjort mye som ikke var greit, og jeg takket ham for at han, mer enn noe annet, viste meg veien videre.
Jeg husker også at jeg selv var hard mot andre en periode — «nyfrelst,» som jeg kaller det. Jeg kjeftet på folk som korrigerte hundene sine. I ettertid tror jeg det egentlig var meg selv jeg burde vært hard mot. Det er en av grunnene til at jeg synes det er trist når rendyrkede positive trenere dømmer dem som har krysset over fra gamle metoder. Vi vil jo alle det samme — at flest mulig dyr skal ha det bra.
Faren som gråt
Jeg møtte en gang en far som kom med hunden sin til en konsultasjon. Han hadde brukt sammenrullet avispapir og korreksjoner han var vant til, uten effekt. Mens vi snakket om hvorfor straff sjelden virker og hvilke bivirkninger det kan ha, så jeg ham falle litt sammen. Stemmen ble tung, øynene blanke.
Han spurte om jeg da mente at måten han oppdro barna sine på, også var feil — for han brukte de samme prinsippene der. Jeg sa jeg ikke kunne dømme det, bare fortelle ham hvordan læring fungerer. Han sa han hadde gjort det fordi han elsket dem, fordi han trodde det var riktig. Jeg håper han tok den innsikten med seg hjem. Det var en tung stund å stå i, men også et av de vakreste møtene jeg har hatt i dette faget.
Jeg tror ikke vi utvikler oss som mennesker uten sånne møter. Og jeg minner meg selv på det ofte: when you know better, do better. Du visste ikke bedre da. Du gjorde så godt du kunne med kunnskapen du hadde. Det gjelder både faren med avispapiret, mannen som ropte til hesten sin, og jenta som fikk diplom for å være mest dominant som syvåring.
Jeg er atferdskonsulent og medgrunnlegger av Dyreatferdssenteret, med mastergrad i etologi fra NMBU og forskningserfaring fra Family Dog Project i Ungarn.
